Vi styrkes gjennom transformasjonen.

Når et barn blir født, må vi ikke glemme noe av det viktigste og det mest spennende i det hele- det blir også en ny versjon av oss til. Om vi bare lar den. Men du må tro på det selv- og her er hvorfor:

Vi snakker mye om å forberede oss på fødsel. Det er bra og viktig. Flere burde forberede seg mer. Partner spesielt.
Vi snakker om rier, pust, smertelindring og hva som skjer på fødestuen. Gravide leser masse bøker, går på kurs , lytter til podcaster- leter igjennom Instagram etter fine profiler som passer den enkelte og prøver å forstå hva kroppen skal gjennom.

Det er naturlig – fødselen er konkret, nært forestående og litt skremmende.
Men barseltiden, tiden etterpå, virker ofte litt fjern. Mange sier: «Vi tar det som det kommer.» Sååå mange har gjort dette før oss, det fikser vi nok. Også er fødselsdepresjons tallene skyhøye. Så dette må vi også forberede .

Det er kanskje ikke så rart. Ingen vet hvordan fødselen blir. Ingen vet hvordan kroppen føles etterpå. Ingen vet hvordan det oppleves å bli mor eller far før man faktisk står der. Hvordan du føler deg - føler du deg som en urkvinne eller føler du at du ikke fikset dette. Alt dette tar du med deg inn i barseltiden. Hadde du sett for deg en fødsel, også ble den helt annerledes? Skuffet du deg selv?

Det er ofte slik- at man setter nesten opp punkter som i en slags ønskeliste før en fødsel- og går det ikke slik. Ja da føler du at du har feilet totalt- og det -det er oppskriften på en dårlig fødselsopplevelse. Å skuffe seg selv.
Å derimot være åpen- fri i kropp og sjel, ta det som det kommer, kjenne etter hva kroppen forteller deg det er det de færreste klarer å forberede seg til. Og en fødsel kan fort snu, la oss være klar over det. Og forbered for det også.

Å slappe av ta imot smerte og gi seg hen i det uvisse…For vi er liksom ikke helt der om dagen, det meste i livet vårt er svært planlagt og under kontroll. Det er ikke en fødsel - eller det å leve med små eller store barn for den del. Smerter heller ikke. Vi hiver innpå en Paracet så fort vi har en anelse av en hodepine..

Likevel er det noe vi snakker for lite om. For når et barn blir født, skjer det ikke bare noe med barnet. Det skjer også noe med oss. Noe ekstremt stort.
En transformasjon. Ordet er stort. Vi forandres til noe annet. Det er ikke småtteri!

Plutselig står du der med et lite menneske som er helt avhengig av deg. Du lærer å lese signaler du aldri før har lagt merke til. Et lite blikk, en lyd, en bevegelse. Du blir mer sensitiv for stemninger i rommet. Mer oppmerksom på andre mennesker. Mer til stede. Vi ser menneskene rundt oss på en annen måte. Hvem er der for deg og hvem er det ikke. Vi lever et nytt liv, livet der vi gir mer enn vi får. Vi sitter mer, multitasker mindre. Puster, mater, er tilstede. Mye læring i det.
Det er en intens periode, ja. Den kan være utrolig krevende og sårbar. Men den er også utrolig rik. Og det er der vi må vi stoppe opp litt. Vi ser ting klart. Vi er på vårt mest «jeg» du kan bli i denne fasen i livet. Lytt derfor til magefølelsen her.

-Likevel snakker vi ofte om barseltiden på en måte som reduserer kvinner. Som om vi er litt ute av balanse, litt overhormonelle, og først og fremst må «finne oss selv igjen». Vi skal svette blø, gro til og lære oss det nye kaoset- som vi får høre så mye om. DETTE BLIR TØFT.Lite søvn, bare å grue seg. Ikke rart vi er livredd for denne delen av livet.
Det er trist det.

Jeg opplever ofte det motsatte. Jeg opplevde personlig dette som en svært styrkende periode av livet mitt. Etter hver fødsel og barseltid følte jeg meg nesten uovervinnelig. Taklet jeg dette takler jeg jo alt i livet.

Jeg er flink til å klappe meg selv på skuldrene og si- flinke deg. Og dette prøver jeg å lære videre.med mine klienter. Litt «flytt deg nå kommer jeg folkens, hvor er det røde løperen min?»

Jeg ser i min nydelige jobb kvinner som vokser i denne fasen. Som får tilgang til nye sider ved seg selv. Som blir mer empatiske, mer oppmerksomme og mer bevisste på hva som faktisk betyr noe.
Det å bære frem et barn, føde det og deretter ta vare på det døgnet rundt, er ikke en liten ting. Det er en enorm livserfaring.

Kanskje større enn mange av de erfaringene vi ellers setter høyest i samfunnet. Hvorfor snakker vi ikke mer om dette. Det er jo sant, og det vil løfte enhver kvinne.

Vi snakker ofte om hvor mye man lærer av krevende jobber, ansvar og ledelse. Men transformasjonen som skjer når man blir forelder gir en dybde og erfaring som er vanskelig å sammenligne med noe annet.
Det burde vi snakke mer om.
Ikke minst burde partneren også ha fokus på dette.

Se på henne med mer stolthet, varme og vær litt mer imponert. Det opplevde jeg selv og den følelsen unner jeg alle. Å bli sett på med de øynene styrker deg.

Se hva hun har gjort.
Hun har båret frem et helt menneske. My woman! -Hun har født det. Hun mater det, passer på det og holder det trygt gjennom dag og natt mens verden rundt fortsatt går sin gang.
Det er ikke noe svakt i dette.
Det er jo masse styrke. Det er ren kraft. Det er ganske så imponerende spør du meg.

Så ja - kanskje trenger vi å løfte barseltiden litt høyere. Ikke bare snakke om den som en sårbar fase, men også som en periode hvor mennesker vokser enormt mye.

For når et barn blir født, blir det ikke bare født et nytt liv.
Det blir også født en helt ny versjon av oss. En super kraft og et supermenneske.

Når man så føler seg sterk og har kraft så blir vi også flinkere til å ta plass, snakke for oss selv og be om hjelp. Så la derfor oss hylle kvinnen litt mer da dere, det fortjener hun. ❤️